På malekurs med kunstner Veslemøy Vangsnes: UTENFOR KOMFORTSONEN

Lekende lett, men samtidig å, så skummelt er det når Veslemøy Vangsnes utfordrer deltagerne på malekurs utenfor sin egen komfortsone. – Det handler om å ikke være så redd lenger, smiler Veslemøy.

Tekst: Ingrid Østang

Har du prøvd å tegne med venstre hånd og lukkede øyne? Eller bare la fargeblyanten leve sitt eget liv på tegnearket, før du så fyller inn alle snirklete sirkler og kruseduller med fargerike kritt eller oljepastell? Hvis ikke, bør du bli med på malekurs med Veslemøy Vangsnes. 

SE HVA SOM SKJER

Selv opplever Veslemøy ofte at de fineste bildene hun maler blir til når hun ikke tenker. Samtidig vet hun at det ofte er en liten terskel å krysse før hun kommer dit. 

• Da hjelper venstrehåndstegning med lukkede øyne godt. Det er en fin måte å komme bort fra det vurderende sinnet, slik at jeg etterpå bare kan være og la bildene komme til meg intuitivt, sier hun.

Hun vet det ikke alltid er lett – det har hun selv erfart i en stresset hverdag – men gang på gang ser hun hvordan maleglede kan åpne opp indre rom av fred og ekspansjon bare vi våger. Så når lerreter og malepensler nå trylles frem, oppfordrer Veslemøy deltagerne, inkludert undertegnede, til å være observant på følelsene og tankene vi møter i oss selv i løpet av helgen. «Skriv det ned», sier hun idet hun deler ut hefter om primærfargene og deres utallige blandingspotensialer. Det er bare å sette i gang. Snart klæsjer vi maling på lerretene, sauser det sammen med en bred pensel, skraper av og tørker bort i et salig kaos. Så kliner vi silkepapir oppå malingen for så å trekke det av igjen. «Se hva som skjer», sier Veslemøy – og det blir slagordet for denne helgen. For det handler hele tiden om å se hva som skjer, være åpen, prøve noe nytt, male over og snu lerretet på hodet. Ikke være så redd for å gjøre feil. 

• Jeg utfordrer ofte kursdeltagerne mine til å male over. Ofte handler det om å tørre å gi litt slipp og legge på et nytt lag, for så å oppdage at noe av det du likte så godt dukker opp igjen når du skraper av – bare på en liten annen måte, sier Veslemøy.

Hun snakker av erfaring. Selv maler hun ofte på flere bilder samtidig, slik at ett kan få tørke litt mens hun fortsetter på et annet, før hun igjen kan utforske hva som skjuler seg bak lagene i det første. Men hun har ikke alltid vært like utforskende, verken i kunsten eller på privaten.

VENDEPUNKT

Faktisk levde Veslemøy et svært så hektisk liv lenge, med mann, barn, flere jobber og lite egentid. Samtidig kjente hun ofte på en slags lengsel etter noe mer – uten at hun helt skjønte hva det var. For 14 år siden gikk hun på den berømte veggen:

• Jeg ble sykmeldt med panikkangst i nesten et år. Begeret var fullt, forteller Veslemøy.

Etter ett år, bestemte hun seg for at hun måtte gjøre noen endringer i livet. En ting var sikkert, og det var at endringene måtte komme innenfra. I løpet av året Veslemøy var sykmeldt, gikk hun i dybden i seg selv for aller første gang. Nå tenkte hun som så at det angsten egentlig ba henne om, var å snu på ting – innenfra.  En tid senere begynte hun derfor på et ettårig billedkunststudie på Steinerhøyskole. Noe åpnet seg i Veslemøy idet kreativiteten fikk fullt spillerom, og da året var omme, fortsatte hun med kunst, først hjemme på kjøkkenet og så i sitt eget atelier.  

• Det måtte et krasj til for at jeg skulle skjønne at jeg trengte å skifte retning i livet. Når jeg så begynte åuttrykke meg fritt gjennom malingen, åpnet jeg opp mange flere rom innvendig. Ikke minst har jeg fått kontakt med mye mer glede, sier hun.

Dette elsker hun nå å dele med andre. 

HÅP

Og derfor står hun her i dette kurslokalet i Tønsberg denne vårdagen, der vi har malt, klattet og utforsket både på lerretet og i de indre sfærer. Jeg for min del står overfor et valgets kval: Skal jeg beholde dette motivet jeg akkurat har malt? Det har jo så fine farger… Da er det at Veslemøy kommer bort til meg og vennlig foreslår:

• Hva med å helle den siste malingen over?

«Helle alt det over?» tenker jeg kritisk, skeptisk, småredd. Og akkurat her er jeg utenfor komfortsonen. Ikke bare på lerretet, men i livet. «Gjør jeg noe feil hvis jeg maler over? Mister jeg noe? Går noe i stykker? Eller skal jeg virkelig våge å tenke helt nytt her? Ikke la det være som det er. Helle maling over, dekke til det gamle, for så å se hva som skjer når jeg skraper av?» 

• Okey, da, mumler jeg.

Så renner malingen over lerretet. Over det allerede eksisterende motivet. Over alt det gamle. Det renner i rødt, det renner i gult, det renner i hvitt, lag på lag og i sirkler oppå hverandre. Nå kommer Veslemøy med silkepapiret, og jeg krøller det litt og klemmer det mot lerretet før jeg trekker det av og skrape av litt her og der med et lite plastkort. 

Og hva skjer? 

Noe nytt dukker opp. Noe uventet. Er det et hode, mon tro? En mann? Så spennende! Jeg blir engasjert. Levende. Til stede. Og kjenner at noe inni meg er endret. Noe som lengtet etter nettopp dette: å åpne seg, gi slipp og hengi seg til det nye jeg ennå ikke kjenner.

Det er derfor hun gjør det, Veslemøy. Holder kurs. På en naturlig, leken og tilstedeværende måte båte støtter hun opp og utfordrer. 

For hun vet det ikke er farlig. 

At det ikke er noe å frykte. 

Blir det feil, så kan vi jo bare male over – både i kunsten og i livet.